Ny bok om å leve med et psykisk utviklingshemmet barn

den tause sønnen

«Den tause sønnen» er en bok av Hans-Magnus Ystgaard om et liv med et psykisk utviklingshemmet barn til han blir voksen; med bekymringer, nederlag, glede og angst.


Hans-Magnus Ystgaard er kjent både som historiker og dramatiker, men også som pensjonert bonde. Med historien om Den tause sønnen slipper han oss helt inn på seg selv. Vi tas med inn i en verden som handler om det å leve et liv med et psykisk utviklingshemmet barn til han blir voksen. Det vil si; egentlig handler dette om kampen for et verdig liv for et barn som er helt ute av stand til å føre kampen selv.

Så handler det da også om bekymringer, svært mange nederlag, og som bokas tittel antyder; uuttalte samtaler. Men boka forteller òg, på en forunderlig var måte, en historie som er full av kjærlighet til barna og livet, menneskene omkring, ja selve tilværelsen.

Stor fortellerkunst
Allerede i åpningskapittelet; fra høyonneleik på gården med tenåringer i leik på ei eng i Trøndelag blir vi kjent med Gaute, som ikke makter det de andre gjør. Men han får være med i arbeidet med det han formår. Vi rives med, og ser for oss de som kan og han som ikke makter, men så gjerne vil. Da de får bud om mat-tid, smetter de andre med kurs for dekket bord, mens Gaute legger seg igjen og vil forsøke å få graset til å henge på hesja han òg. Det gikk ikke.

Her får vi den første uuttalte samtalen mellom faren og hans eldste sønn. Dette er altså ikke bare ei fortelling om et liksomarbeid på ei eng for å gi den oppvoksende slekt en historieleksjon fra «gammeltida». Den tenkte samtalen arter seg som en samtale kunne ha vært mellom en far og framvokstringen hans. Far forteller og, noe pinefullt om hva han en gang kom til å kalle sønnens måte «å springe» på. Vi sanser det vanskelige i å være helt ærlig, både mot seg sjøl og andre når far bruker pingvin-gange om sin åndssvake gutts måte å bevege seg hurtig på.
– Men altså samtalen; far legger ord i sønnens munn, som han trass hans taushet, kjenner så ulidelig godt.

Normal fødsel?
Det starter på fødestuen, uvennlige og vennlige sjeler i møte med en blivende far som først etter mange år får kjennskap til noe av det som skjedde etter at kona, Kari var «avlevert». Journalen forteller om god fosterlyd, som går over i hakkende og uregelmessig fosterlyd fram til «Bakhodefødsel».

Men Kari kunne fortelle mer enn det journalen beskrev: En nervøs stemme som sa «Jeg hører ingen fosterlyd!». Far skriver: «Hun merka oppstuss omkring seg og tenkte at nå gikk det galt, brukte alle sine slitne krefter og skjøv barnet ut med tre press mens blodårene sprengtes og tegna linjer over hele ansiktet». Seinere var alt blitt borte, barnet også. «Lenge etterpå kom han inn igjen, og da med normal farge. Men mor var så bleik, med et nett av røde, tynne blodårer som spredde seg over ansiktet».

Unormal utvikling
Med et usedvanlig godt utviklet driv i fortellinga blir leseren revet med inn i de problemfylte åra med angst og uro over et barns unormalt seine utvikling. Det første smilet kom etter ca. 10 uker. Det gikk lang tid før han kunne sitte. De venta han skulle «slippe seg» i ett-årsalderen, men nei! Erkjennelsen av at Gaute ikke var den begavelsen som en gang skulle overgå dem sjøl, satt veldig langt inne. Det forårsaket at de heller ikke samtalte om det, sier far.

Første besøk hos en spesialist i barnesykdommer (ca. 13-14 mnd.) ga det lite adekvate og svært lite oppmuntrende svar: «Jeg tror han er litt lat. Vi får vente og se.» Dette late barnet utviklet seg til å bli glad i å gå på tur; riktignok med god støtte av foreldre eller andre nærstående, men det var i opplevelsene av å mestre sau og elgstier opp i de store høyder at gledesdans med klapping så å si ble Gautes kjennemerke. Språk i «normal» forstand får han aldri. Diagnosen «cerebral parese av ataksi-athetosetype» ble stilt, og Kari fikk beskjed om at Gautes vansker med å bevege seg og det å snakke, kom av skader i hjernen. Språket hans begrenser seg til ord som ikke står i noen ordbok, og som foreldrene så å si er de eneste som forstår.

Vakkert persongalleri
Det var blitt stilt store spørsmål ved de enda større sentralinstitusjonene før den lille familien kom heim – til Trøndelag, bror Magne var og med på lasset, mens Andreas kom til etter at de vel var kommet heim. Gaute vaks og lærte nye mennesker å kjenne. Den måten far Hans-Magnus forteller om alle de forskjellige bekjentskapene er en historie for seg. De nærmet seg jo sønnen på forskjellige vis disse nye. Vi blir kjent med folk som utviser stor forstand i møtet og omgangen med den pene og sjarmerende psykisk utviklingshemmede gutten med alle sine svakheter. Dette blir så godt formidlet at en blir nesten stum av beundring.

Her utvises klokskap og vidd av forfatteren med den funksjonshemmede sønnen, som vi best kan beskrive som god skrivekunst. Langt om lenge forstår foreldre at de ikke kan makte den daglige omsorgen av barnet som trenger dem mer enn noen andre. Det er i disse, og andre sammenhenger og prosesser at de store, mangslungne og gode litterære kvaliteter trer fram i historien.

Mens disse mer positive kvalitetene kommer til syne både som skolerte og uskolerte pedagoger, assistenter, naboer og studerende, finnes det også negativitet. De som blir slik omtale til del får vi aldri navn på, men de opptrer i så forskjellige variabler som sosialsjef, idrettsleder og andre som Gaute tidvis er i kontakt med.

Sorg og savn
Gjennom hele boka blir vi kjent med en ettertenksom og skrivende forelder i den strevsomme jobben det er å være, forholde seg til og kjenne på store og svingende følelser. Hans-Magnus Ystgaard er far til Gaute, men uten mulighet for å oppnå den selvfølge å kunne kommunisere med ham slik foreldre til vanlig gjør, fordi Gaute ikke har språk. Igjen; fars formidling av disse forholdene er drivende gode. Ystgaard griper oss gjennom sin formidlingsevne; gripende, nært og ærlig.

Han refser «ekspertisen» på «tilbakestående barn», som «trøster» foreldre med at «jo mer tilbakestående barnet er, jo mindre merker han det». Gautes foreldre vet at den utviklingshemmede gutten godt forstår at han kommer til kort på de fleste livsområder. Han både føler og kjenner på nederlagene. Dette er noe av det som gjør mest vondt for foreldrene.

Sterkt
Små, dagligdagse hendinger beskrives med følelse og engasjement. Boka forteller både det som er vondt og det som er vakkert. Leseren blir del i familiens dagligliv, kamp – og gode stunder. Det er likevel mye selv ikke foreldrene forstår av hva Gaute oppfatter og forstår. Hva forstår Gaute av døden? Han har hatt den på nært hold mange ganger. Men foreldrene hans er gamle. De har alltid vært hans støtte i livet. Hva skjer dersom de de dør før ham? Denne angsten blir stor og veldig vanskelig å bære – for foreldrene.

Boka anbefales til alle – ikke bare dem med utviklingshemmede barn. Alle som er glade i mennesker har mye å hente her.


Anbefalte artikler

Om skribenten: Gunnar Andreassen

Gunnar Andreassen er en helseinteressert redaktør og frilansjournalist. Gunnar har utdannelse fra Nord universitet og har vært redaktør i Aftenmagasinet, Nordlandsposten og Ranaposten.