Grenseløst fellesskap på gården

matmerk

Den ene har rusproblemer, den andre har nettopp fått diagnosen lettere psykisk utviklingshemmet og den tredje har Downs. Men selv om kvinnene har levd ulike liv, så finner de alle tonen på Lindland Gård.


Det er tilsynelatende lite som forener de tre kvinnene som steller dyrene på Lindland Gård denne maidagen. Likevel er det en ting de har til felles: De elsker arbeidet og fellesskapet de har sammen med dyr og mennesker på denne åpne og dyrerike gården.

Plass til alle
På denne gården er det plass til absolutt alle, enten de er unge, gamle, demente, har psykiske utfordringer, rusproblemer eller rett og slett vil være sammen med dyrene på gården.

Gunn Lindland driver både familiepark og en «inn på tunet gård» (IPT). Hun har drevet med dette i tre år og IPT utgjør nå 40 prosent av omsetningen på gården.

– Jeg har stor tro på å blande ulike mennesker og gi dem oppgaver de kan løse i felleskap. Hvem har sagt at ikke demente mennesker kan være sammen med opprørske tenåringer? Eller at ikke barnehagebarn kan mate dyra sammen med noen som har psykiske utfordringer, spør, Gunn Lindland.

Holder rusen unna
Elisabeth Mathisen (37) begynte å ruse seg da hun var 12 år, og har siden det hatt et liv preget av rus og mye motgang. For ti år siden klarte hun å bli rusfri, men har hatt flere tilbakefall og kjemper daglig en indre og ytre kamp mot rusen.

– Hver dag må jeg i realiteten gjøre et valg, enten å ruse meg eller prøve å holde meg rusfri og være en del av samfunnet. Her på gården føler jeg meg verdsatt og nyttig og klarer å gjøre en jobb på lik linje med andre mennesker. Det beste med å komme her er at jeg ikke føler meg som en klient eller pasient, men en helt vanlig arbeider, sier Elisabeth.

Elisabeth skulle egentlig bare være på gården i to dager i uken, men har fått lov til å komme en ekstra dag. Her steller hun hestene, mater geitene og er med på annet nyttig gårdsarbeid.

-Jeg sa fra til kommunen at jeg ville være her minst tre dager i ukene. Dette er det eneste som fungerer for meg. Dagene på gården gjør meg motivert til å holde meg rusfri og gjør meg mindre ensom i hverdagen.

En skikkelig jente
Dyr er en viktig del av livet til Elisabeth. Blandingshunden Jari er aldri langt unna og på ene leggen har hun tatovert navnet på den forrige hunden, Daria.

Men det er ikke bare dyra som trekker henne til Lindland Gård tre ganger i uken.

– Felleskapet med de andre er også veldig verdifullt for meg. Spesielt liker jeg å være sammen med en gruppe med demente mennesker som kommer hit en gang i uken. Det er utrolig hvor mye gøy jeg har med de folka. Mange tror at de liksom er helt borte, men plutselig glimter de til og har tonnevis av humor og livsglede, sier hun.

Elisabeth har valgt å være åpen om rusproblemene, også sine mange tilbakefall.

– Men selv om jeg sliter og kan havne utpå, så prøver jeg virkelig bare å være en skikkelig jente, sier hun med glimt i øyet.

Og mest av alt drømmer hun om å bli rusfri for godt, få seg et lite småbruk, stifte familie og skaffe seg en ekstra hund.

Og så vil jeg selvfølgelig ha noen ekstra tatoveringer om jeg får råd til det, ler hun.

Gårdslivet gir mestringsfølelse
Silje (32) kommer på gården hver torsdag, og gleder seg til hver gang hun kan være sammen med de andre på gården. Silje har kjent på utenforskap og ble mobbet så mye på skolen at hun mistet all selvtillit.

Nylig fikk hun diagnosen lettere psykisk utviklingshemmet, en beskjed hun tok med stor fatning.

– Det var nesten en lettelse å få diagnosen, for da skjønte jeg hvorfor jeg hadde så store lærevansker som barn. Men mobbingen har vært tung å leve med så det har tatt meg lang tid å få tilbake troen på meg selv. Her på gården kan jeg endelig stole folk, og føler at jeg mestrer oppgavene jeg får, sier Silje.

Tone (39) er også på plass på gården en dag i uka. Her deltar hun i det daglige arbeidet og er alltid klar til å bidra i arbeidet. Tone har Downs, men er uten tvil en dame som klarer seg godt både på gården og hjemme. Jeg får klar beskjed om at hun bor i eget hus og at hun klarer seg godt alene.

– Jeg har jo familien min i nærheten, men ellers klarer jeg med fint på egenhånd, sier hun.

Tone har ingen favoritt blant dyrene, men synes det er koselig med både med geiter, hester og selvfølgelig det lille kopplammet.

– Lindland Gård er en fantastisk plass å være og jeg synes vi er en fin og sammensveiset gjeng, avslutter Tone.


Anbefalte artikler

Om skribenten: Sykdomsportalen

Redaksjonen i Sykdomsportalen.no publiserer nyheter og informasjon fra våre informasjons- og nyhetskilder.